Det er depresjon i Amerika, og dagdriverne Clyde Barrow (Warren Beatty) og Bonnie Parker (Faye Dunaway) havner på skråplanet – sammen. De er like ville etter farlige eventyr som etter hverandre, og legger ut på en reise som blir stadig mer preget av vold. Etter hvert går det opp for oss at også de to kan bli skadet – og vi frykter at de til og med kan bli drept. De to hovedrolleinnehaverne gir strålende prestasjoner og får solid skuespillerstøtte av Michael J. Pollard, Gene Hackman og Estelle Parsons. Sistnevnte vant en Oscar-pris for beste kvinnelige birolle i 1967. Regissør Arthur Penn sørger for at stemningen i filmen er røff, men ikke ondskapsfull. Filmen fortsetter å imponere publikum også i dag – spesielt på grunn av filmfotograf Burnett Guffeys (som skaffet filmen dens andre Oscar) og klipper Dede Allens innsats. Flere generasjoner etter at den ble laget er den fremdeles en forrykende og spennende opplevelse.

Daisy Werthan er en kverulantisk og ensom gammel dame, en enke som lever i et stort hus bare omgitt av noen få trofaste negertjenere som hun tyranniserer. Hoke Colburn er hennes sjåfør. En mann preget av de fargedes oppgitthet i forhold til den hvite herskerklassen, men med livsvisdom og takt som gjør at han kan holde ut med den gamle damen. Det skjer en langsom utvikling mellom de to høyst forskjellige personene. Det blir nærmest generasjoner mellom Hokes forsøk på å innsmigre seg hos den gamle damen i 1948, til hendelsen i 1955 da han nekter å kjøre bilen i et forsøk på å frigjøre seg, og fram til miss Daisy i 1973 murrer: "Hoke, du er min beste venn".