Diktatoren er en kraftfull film, med en mengde komiske opptrinn, som når Tomanias maktgale diktator Adenoid Hynkel snakker seg så varm at han ikke bare må kjøle stemmebåndene, men også tømme vann nedover buksene sine. Filmen er også meget vakkert fotografert, og scenen hvor Hynkel leker med jordkloden før han til slutt punkterer den er blitt klassisk. I Diktatoren gjør Chaplin en parodi på Hitler, hans retorikk, hans manerer og hans innbilte stolthet. Den generelle amerikanske holdningen på den tiden var at Hitler mer var en klovn man måtte le av enn en plage man burde frykte. Det var først senere det gikk opp for amerikanerne hvilken trussel han faktisk var.

Overbevist om at kommunistene vil besmitte amerikanernes “dyrebare kroppsvæsker,” gir en gal general ordre om et atombombeangrep på Sovjetunionen. Mens hans hjelper, kaptein Mandrake, strever for å låse opp en tilbakekallingskode for å forhindre bombingen, ringer den amerikanske presidenten det fulle sovjetiske overhodet på ”hotline”, og hevder at det planlagte angrepet er en dum misforståelse, samtidig som presidentens rådgiver Dr. Strangelove, sjekker eksistensen til den forferdelige ”dommedagsmaskinen”: en maskin som russerne har laget for å rydde ut menneskeheten en gang for alle!

Ivan er en moderne, positivt tenkende mann. Som prest ser han det som sin flotteste oppgave å hjelpe og støtte sine medmennesker. Det gjelder ikke minst dem som er havnet på skråplanet. Samtidig har Ivan en ganske så ustabil forbindelse til virkeligheten. Det forhindrer ham dog ikke i å ta imot nynazisten Adam med åpne armer. Adam er "dømt" til 12 ukers samfunnstjeneste og kommer inn i Ivans skrøpelige, verdensfjerne kollektiv, som fra før består av alkoholikeren Gunnar, Sarah og bensinstasjonraneren Khalid.

To tenåringer fra nåtidens Amerika blir sugd inn i TV-apparatet og ender opp i en svart-hvitt situasjonskomedie fra femtitallet. De er villfarne i denne nye verdenens naivitet og bluferdighet, og begynner smått om senn å gi farger til livet i byen.